Meny Lukk

Kategori: Arkivartikkel

Alle ansatte på Flyktningseksjonen i Stavanger kommune har fått innføring i ICDP

Flyktningseksjonen v/ leder Tor Arne Hartvigsen har siden høsten 2016 satset for å bygge opp ICDP kompetanse.

ICDP Stavanger kommune ved ICDP trener Marianne Fjetland og ICDP trener Hilde Lien Kaisen har hatt det faglige ansvaret for satsningen.

Tanken bak satsningen er 3 delt:

  1. At alle ansatte skulle få kjennskap til ICDP og ICDP temaene, og gjennom dette         videreutvikle egen sensitivitet i møte med brukerne
  2.  Å bruke ICDP prinsippene i møte med brukerne.
  3. Å kunne tilby ICDP foreldreveiledning til flyktninger og innvandrere i Stavanger
    kommune

Høsten 2016 fikk alle ansatte, inkludert merkantile og leder, 34 stykker, en 4 dagers innføring i ICDP.

I 2017 gikk 12 ansatte videre og tok full ICDP veilederopplæring. Disse representerte språkene Tigrinja, arabisk, norsk, Dari/Pashto og russisk.

Av disse er 7 stykk nå sertifiserte ICDP veiledere. De 4 siste i desember 2018 (bilde).

Fra ICDP diplomering ved Flyktningseksjonen i Stavanger desember 2018

Flyktningseksjonen har nå totalt 7 diplomerte ICDP veiledere. To av de nydiplomerte veilederne, Anahita Alborz, hun har skiftet arbeidssted, og Hussam Almozayan, var ikke tilstede da bildet ble tatt.

I 2017 ble det gitt ICDP foreldreveiledning på språkene arabisk, Tigrinja og Dari /Pashto.

I 2018 ble det gitt ICDP foreldreveiledning på arabisk.

Tilbakemeldingene fra foreldre som har deltatt i veiledningen er meget gode. På bakgrunn av ønsker fra foreldrene vurderer en å gi tilbud om oppfølgings møter for foreldre som har gått i gruppe. Mange foreldre sier at dette tilbudet bør alle foreldre som kommer til Norge som flyktninger og innvandrere få.

Tanken er at dette skal være et kontinuerlig tilbud til foreldre ved Flykningseksjonen i Stavanger.

Satsningen er i tråd med regjeringens strategi for foreldrestøtte 2018-2021, tiltak 10:» Legge til rette for at foreldreveiledningskurs blir en obligatorisk del av introduksjonsprogrammet.»

Satsningen ses videre i sammenheng med anmodningsvedtak av 25 april 2017 fra Stortinget: vedtak 601: «Stortinget ber regjeringen legge til rette for at ICDP-foreldreveiledningskurs blir benyttet i introduksjonsprogrammet og på asylmottak»

Artikkel: ICDP i omsorgssenter for mindreårige asylsøkere – sammenbinding til traume- og resiliensforståelsen

Menneskeskapte katastrofer som krig, overgrep, vold eller fysisk straff som forårsaker traumer hos barn, er alle brudd på barns rettigheter. International Child Development Programme (ICDP) er et universelt psykososialt program som anses å være et nyttig verktøy i å implementere barns rettigheter, beskytte barn fra å bli krenket, og fremme psykososial omsorg for barn i fare. ICDP er basert på ideen om at den beste måten å hjelpe sårbare barn er ved å hjelpe deres omsorgspersoner. Artikkelen presenterer sentrale elementer i ICDP programmet og kobler det til kjerneelementene i traumeforståelse og resiliens baserte intervensjoner i arbeidet med traumatiserte barn. Forfatterne beskriver to eksempler fra arbeid med ICDP; barn og deres omsorgspersoner i Sør-Afrika (kun i den engelske versjonen), og fra ett omsorgssenter for mindreårige asylsøkere i Norge.

Artikkelen ble publisert i Barn i Norge (2011), som utgis av Voksne for barn

ICDP tilpasset foreldre til barn med funksjonsnedsettelser

Oppsummering fra prosjektrapport
Pilotprosjektet må oppsummeres å være vellykket, men med rom for noen endringer. Innledningsvis gis en punktvis oppsummeringen. Rapporten vil gi grundigere vurdering av de ulike punktene. Veilederopplæringen er en omfattende prosess som det må settes av tid til. Det må drøftes om det er hensiktsmessig å anslå omfang av tidsbruk og gjøre klare avtaler med tjenestestedsleder i forkant av opplæring. Gruppen av veiledere som får opplæring bør ikke være for stor. I basisversjonen er det plass til 25 stykker i opplæringsgruppa. Når det gjelder barn med nedsatt funksjonsevne kan det synes som 10-15 kan være en god størrelse. Opplæringen av veilederne fungerte godt og veilederne mener selv at den var tilstrekkelig til å drive grupper. God kjennskap til barn med nedsatt funksjonsevne er en forutsetning for å delta. Bruken av ”mini-samtalegruppe” synes å være en god måte å få kompetanse i forhold til 8 tema for godt samspill og anbefales videreført.

Rekruttering av foreldre til gruppene viste seg å være en utfordring for noen. Tjenestesteder som har direkte kontakt med foreldregrupper bør prioriteres for opplæring. En gruppestørrelse på 8 foreldre synes å være god. For få deltakere gjør gruppen sårbar. Type funksjonsnedsettelse synes å spille en mindre rolle med tanke på sammensetning av gruppene. 8 møter for foreldrene synes å være et passende omfang.
Det bør være to gruppeledere i samtalegruppene. Foreldrene trekker frem nytten av å være i gruppe med andre foreldre og få mulighet til å utveksle erfaringer med noen som er i samme situasjon som dem selv.

Programmets struktur, men med muligheter for fleksibel bruk er en fordel som muliggjør tilpasning til ulike grupper. Det bør utarbeides film og annet sensitivitetsmateriale til bruk i gruppene.

ICDP for foreldre i fengsel

Historie for prosjektet
Det private utviklingsselskapet «365 grader» søkte i juli 2004 Barne- og familiedepartementet (BFD) om midler til å utarbeide en rapport om Fangers barn, med ønske om å lage en strategi for og en helhetlig tilnærming til fangers barn. Selskapet fikk innvilget midler i brev fra BFD datert 16.12.04 med klare føringer om å foreslå «alternative og tilpassede modeller for foreldreveiledning for kvinnelige og mannlige innsatte. Forslagene til modeller sees i sammenheng med annet utviklingsarbeid som pågår i tilknytning til foreldreveiledningsprogrammet i regi av BFD». Utviklingsselskapet ble bedt om å samarbeide med Grete Flakk, som da var engasjert som prosjektleder for Program for foreldreveiledning i BFD. «365 grader» arrangerte i april 2005 en konferanse med presentasjon av ulike tiltak for barn og foreldre i fengsel, der blant annet erfaringer fra Sverige og Norge ble presentert.

Etter oppsummerende møte i BFD med «365 grader» februar 2005 ble det foreslått å lage et opplegg for veiledning av foreldre i fengsel basert på ICDP. Det ble valgt å ikke involvere det private selskapet i den videre utviklingen. BFD engasjerte i stedet psykolog og ICDP-trener Ingeborg Egebjerg til å gjennomføre et pilotprosjekt for å tilpasse ICDP til foreldre i Kriminalomsorgen i samarbeid med Grete Flakk. Det ble i samarbeid med Justisdepartementet opprettet kontakt med Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS), som sto for den praktiske tilretteleggingen av veilederopplæring for ansatte i Kriminalomsorgen, med Egebjerg og Flakk som fagansvarlige. Det ble utarbeidet et eget opplegg for veilederopplæringen (utvidet fra fire til fem dager for å få med de spesielle utfordringene innsatte har), samt et eget opplegg for foreldrene.

KRUS fikk imidlertid ikke utdannet egne trenere og ble avhengige av å kjøpe opplæringstjenester. Av økonomiske årsaker ble dette ikke prioritert etter hvert, og implementeringen av ICDP i regi av KRUS har nå (per 2018) stoppet opp. Det er utdannet veiledere i en rekke fengsler, men det er svært variabelt hvor aktivt ICDP blir brukt. I foreldrestrategien fra 2018 er det satset på programmet «Pappa i fengsel» i Kriminalomsorgen (tiltak 19).  Dette foreldreveiledningsprogrammet bygger på ICDP og er et gruppetilbud til fedre i fengsel. 

Om prosjektet
Pilotprosjekt hadde oppstart september 2005 og ble avsluttet juni 2006. Det ble ledet av prosjektleder for foreldreveiledningsprogrammet Grete Flakk og psykologspesialist Ingeborg Egebjerg. Prosjektet ble gjennomført med 19 ansatte fra kriminalomsorgen som arbeidet med eller hadde planer om å arbeide med tilbud til foreldre i fengsel. Følgende fengsel deltok: Leira, Åna, Drammen, Bredtveit og Kroksrud. Prosjektets mål var å utvikle et modell- prosjekt for foreldreveiledning for innsatte i fengsel. Opplæringen av veilederne hadde et omfang på 5 dager teoretisk innføring og 3 dager veiledning i gruppe under selvtreningen. Samtalegruppene hadde om omfang på 10 samlinger. 

Evalueringene viser at alle uttrykker at de fant opplæringen bra, til dels svært bra. Det ble påpekt at det hadde vært hensiktsmessig med mer repetisjon og tid i opplæringen, og enkelte ønsket også mer fokus på det spesifikke ved fengselssituasjonen. Veiledningsdagene har vært betydningsfulle spesiell med henblikk på gruppedynamikken og håndtering av denne. Flere ønsket seg veiledere på de enkelte fengslene regelmessig.

En stor del uttrykte at kurset har påvirket dem ikke bare som veiledere, men også i forhold til samspill med egne barn og i rollen som fengselsbetjent.

Alle uttrykker at programmet egner seg som program i fengslene, med individuelle tilpasninger slik som formen av programmet ligger opp til.

 De fleste uttrykker at de ikke ser de fengslede så mye sammen med barna sine, men at de har en klar fornemmelse av at de innsattes engasjement og bevissthet om samspill med barna har økt. Dette er også de tilbakemeldinger de innsatte ga avslutningsvis; at deltakere var meget fornøyde med opplegget, og ønsket det videreført.

Pilotprosjektet har vært et lærerikt forløp, både hva angår utformingen av programmet og når det gjelder rammebetingelser for å få dette til på best mulig måte i de enkelte fengslene. Vi ser følgende utfordringer relatert til veien videre:

Klargjøring av begrepet foreldreveiledning
I rundskriv fra Kriminalomsorgens sentrale forvaltning 2/2006 om "Særegler for besøk i besøksleilighet" fremgår det at innsatte som mottar besøk av barn i besøksleilighet i utgangspunktet må ha mottatt foreldreveiledning før besøk er aktuelt. Veiledningen skal styrke foreldreferdighetene til den innsatte og sette søkelyset på foreldrerollen, for å ivareta barnets interesser.

Det synes blant de ansatte å være en del forvirring rundt hvordan kriminalomsorgen har tenkt å definere kravet om foreldreveiledning i alle de større fengsler i forhold til rundskrivet. Betyr det at ett foreldreveiledningsprogram skal godkjennes som et eget program?, og hvis det er flere programmer hva betyr det for sertifisering dels av veiledere og dels for den enkelte innsatte som må ha dette for å bruke besøksleiligheter?

Informasjon til fengslene regionene
Som det fremgår av denne rapport har responsen fra både innsatte og ansatte vært positiv til bruk av foreldreveiledningsprogrammet i fengsles regi. Ettersom opplæringen i dette pilotprosjekt ble gitt til en relativ liten gruppe, er det ønskelig å forsette å innsamle erfaringer, spesielt fra opplæringer der alle følger programoppsettet. Dette fordrer fokus på rekrutteringsprosessen, der det må gis informasjon og klargjøres forpliktende deltakelse relatert til dette program.

Gjennomføringsstruktur på lengre sikt
Dersom Program for foreldreveiledning velges som det opplæringsprogram som ønsket brukt i norske fengsler er det vesentlig og vurderer etablering av en gjennomføringsstruktur på lengre sikt. Her tenkes dels på utdannelse av trenere i programmet som på sikt kan overta opplæring og veiledning av veiledere i de forskjellige fengslene. Dessuten vil det være hensiktsmessig å skape et forum der veiledere fra de forskjellige fengsler kan møtes for erfaringsutveksling jevnlig. Der er mange "ildsjeler" blant fengselsansatte som har svært mange kreative ideer som kan være nyttige å dele med andre. Et forum for erfaringsutveksling vil også bidra til å vedlikeholde motivasjon og kompetanse til å drive foreldre grupper i fengslene.

Rapporten Foreldreveiledning tilpasset fengslene (Egebjerg og Flakk, 2006) beskriver opplegget og erfaringene fra prosjektet.

ICDP tilpasset barnevern

Pilotprosjekt hadde oppstart januar 2005 og ble avsluttet juni 2006. Prosjektet ble ledet av klinisk pedagog Janni Eriksen og psykologspesialist Ingeborg Egebjerg. Professor Henning Rye var faglig konsulent. Prosjektet ble gjennomført med 10 deltakere fra 5 ulike barnevernskontor: Drammen, Vestre Aker, Ørsta, Rykkin og Holmlia- Hauketo- Klemmentsrud. Prosjektets mål var å utvikle et modell for foreldreveiledning i en barnevernsammenheng. Opplæringen av veileder hadde et omfang av 5 kursdager og 3 dager til veiledning i gruppe under selvtreningen. Samtalegruppene for foreldre hadde et omfang av 10 samlinger.  Her gjengis kort oppsummering av erfaringene og forslag til videre arbeid.

Barnevernsarbeidere peker på at denne måte å jobbe på gir annerledes kontakt og derfor nytt perspektiv på de foreldre det gjelder. Programmets enkelhet, både metodisk og strukturelt, gjør det mulig å drive med foreldreveiledning i forhold til denne målgruppe. Arbeidet i gruppene må være finstilt, slik at strukturen opprettholdes samtidig som foreldrenes behov for sine temaer imøtekommes. Det å ha programmet ”under huden”, å kjenne på egne reaksjonsmønstre og følelser i forhold til samspills temaer med barn, er en forutsetning for gode forløp i gruppen.

Mødrene tilbakemelder at det er nyttig å møte andre mødre i samme livssituasjon og dele erfaringer og tanker. De ønsker ofte flere samlinger etter fullført kurs. 
Det at barnevernsarbeidere involverer seg med eksempler fra egen hverdag, bidrar til et annerledes møte med barnevernet. Det at foreldrene er i sårbare livssituasjoner gjør at vanskelige emosjonelle temaer kan komme opp i gruppene. Mødrene formidler at det at de får mulighet til å bearbeide og åpne seg i gruppene, gir samspills- endringer relatert til barna.

Programmets fokus på å hente frem ressurser i foreldres omsorgskompetanse, har bidratt til at barnevernsarbeidere selv har sett nye endringspotensialer i foreldrene. De beskriver også at mødrene har fått større tiltro på egen betydning og mestring.
Veilederne i opplæringen så dette som et svært meningsfullt tiltak i barnevernsregi. De fleste ønsker å forsette og videreutvikle dette arbeide. Imidlertid er der en rekke forutsetninger som må være tilstede for at ICDP kan videreutvikles i barnevernet:
Rammeforhold; To veiledere i hver gruppe, avsatt tid til forarbeid, gjennomføring og oppsummering (i alt 4 til 6 timer ukentlig). Dette innebærer en viss avlastning fra annet arbeid.

Frafall i gruppene må forventes. Dette synes ikke å relatere seg til manglende interesse.

Rekruttering: Tiltaket bør ikke gis i en undersøkelsesfase, og der må settes av god tid til informasjon og motivasjon om tiltaket. Veiledere må grundig vurdere gruppesammensetning. Forskjell i kultur og alder på barn har ikke vært til hinder.
Denne målgruppe har ofte en sammensatt egen problematikk som avspeiles i gruppeprosessen. Kontinuerlig oppfølging og veiledning fra gruppeveiledere er ønskelig.